Gå til hovedinnhold

Vår rolle i Libya

 På tide å reflektere over at landet som av prinsipp nekter å utlevere terrorister, barnemordere, pedofile og verre til land hvor de risikerer dødstraff valgte å drepe en hel haug mennesker?


Det sies at julen skal være tiden for ettertanke. Siden Libya nå offisielt har innført Sharia-lovgivning burde dette være riktig tidspunkt for flere aktører i det norske presselandskapet å analysere sin egen rolle og hva de faktisk forfektet. Særlig nyhetssakene om når den Afrikanske Union, inkludert vår alles kjære og nå avdøde Nelsom Mandela, stillte seg bak Ghadaffi burde fått noen i redaksjonene til å vurdere tanken om at konflikten kunne analyseres på en annet nivå enn at Ghadaffi var slem og opprørerene snille.

Krigsnasjon

Det er nemlig en veldig merkelig følelse at Norge nå har blitt en krigsnasjon. Norge selv har ingen naturlige fiender i vår nære geografiske omkrets. Om vi la ned vært eget militære ville det ikke fått øyeblikkelige konsekvenser. Ingen nordmenn hadde blitt ranet, drept, voldtatt og ingen landsbyer hadde blitt plyndret som et resultat av dette. Dette verken er eller var tilfellet for Libya. Libya befinner seg i et urolig nabolag; noe som islamist-invasjonen av Mali og Niger, desintegrasjonen av Chad og SAR, terrorangrepet mot Statoil i Algerie og flyktningestrømmen mot Lampedusa tydelig tilsier. For en Libyer var og er dermed å beskytte eget land, klan og familie, med våpen, et høyst håndgripelig og reelt behov.
Menneskene som gjorde dette, mennesker av kjøtt og blod, med familie, barn og venner, er menneskene vi valgte å drepe. Dette er essensen i hva vi gjorde i Libya og det bør vi ikke glatte over med politisk korrekt språkbruk.

Hvorfor?

Når vi først valgte å drepe en hel haug med mennesker, så hadde vi forhåpentligvis en god grunn?

Jo, vi syntes jo det. Norge ønsket vel å støtte opprørerene og hjelpe dem skape seg en bedre fremtid. Både medier og kommentatorer er hjemme var fulle av håp og glede over at sivilbefolkningen endelig kastet sin diktator. Problemet er bare at det har vært bemerkelsesverdig mange revolusjoner de siste 60-70 årene i Afrika. Ingen har medført fungerende stater og veldig få har hatt positiv effekt på samfunnene deres.

Verden blir derimot stadig et bedre sted å bo. Antall kriger er på vei ned, antall fattige er dramatisk på vei ned og stadig flere land framstår som siviliserte og gode. Gjennomsnittverdensborgeren har det mye, mye bedre idag enn for 20 år siden. Fellestrekket her er derimot at dette er land som utvikler seg over tid og bygger opp gode samfunnstrukturer. Demokrati krever nemlig fungerende politi, et nøytralt rettsystem og et fungerende ordskifte. Dette er fullstendig mulig å innføre, men det tar tid. Menneskene i samfunnet selv må gjennomgå holdningsendringen om at det ikke er greit å be politimannen eller byråkraten i familien om vennetjenester. Det tar tid.  

Selv tidligere strenge militærdiktatur kan utvikle seg i positiv retning, jamfør Vietnam og Myanmar. Fellestrekket for absolutt alle landene fra alle kontinent som har utviklet seg i positiv retning er derimot at det har gått minst halvveis fredelig for seg og det har tatt tid. Hvorfor i all verden mente noen her at det var en god ide å bli med og ødelegge Libya?

Realpolitikk

Nå er jeg selv overhodet ikke blant menneskene som mener det alltid er feil å drepe, men Libya-krigen er også katastrofal fra et real-politisk standpunkt. Først har den gjort en urolig region mer ustabil og uforutsigbar, med tilhørende forverret livskvalitet for de sivile i regionen. Videre sørget den for at Jihadist-bevegelsen, som trekker røttene sine tilbake til seieren mot Russerene i Afghanistan, fikk enda ett trenings og rekrutteringsområde. Uten seire, konflikter og en historie å selge hadde de aldri klart å bygge seg opp over tid. Med Irak, Afghanistan, Libya og nå tilslutt Syria har de fått særdeles gode levevilkår. Tanken på hva disse gruppene vil gjøre etter Syria kan skremme hvem som helst.

Jeg vet derimot at Gaddafi ikke var spesielt godt likt i vesten. Var han dog egentlig så ille?

Gaddafi

Det er iallefall ingen tvil om at Gadaffi ikke var noen engel, men det burde heller ikke være noe særlig tvil om at han kommer godt nok ut sammenlignet med andre ledere både i den arabiske verden og særlig Afrika.
På en side ble oljerikdommen særdeles mye jevnere fordelt enn noe annet tilsvarende land (gratis utdanning og start-kapital til alle som giftet seg), imens på den andre siden hadde Libya sterkt innskrenket ytringsfrihet og ett aggressivt hemmelig politi. Utenrikspolitisk var Gadaffi sterk motstander av vesten og grunnleggeren av den Afrikanske Union. Han ble ofte anklaget for å støtte terrorisme, og det gjorde han definitivt. Blant organisasjonene han støttet finner vi derimot også SPLA, den svarte frigjøringshæren til Sør-Sudan som kjempet mot arabiske Sudan. Han var med andre ord på samme side som Norsk Folkehjelp i denne konflikten. Uansett om vi vil eller ikke; Verden er kompleks og sammensatt. Det bør nyhetsdekningen reflektere.
Vi kan nemlig tåle at nyhetsdekningen av siste Farmen eller Paradise Hotel er litt ensidig og overfladisk, men når det dreier seg om hvorvidt vi skal sende militæret vårt ut for å drepe mennesker håper jeg virkelig ikke jeg er eneste som synes vi burde forventet bedre.

Populære innlegg fra denne bloggen

Israel og Palestina

Jeg har virkelig likt å komme tilbake til Israel og Palestina. Det er over 10 år siden jeg var her sist, og mye har forandret seg. Det som derimot ikke har forandret seg er hvor mye rart som skrives om Israel og Palestina hjemme. Dette er et blogginnlegg som handler litt om det. For ordens skyld, dette er ikke et innlegg som forsøker å gi et helhetlig og balansert bilde av konflikten.

Mange vil kanskje synes dette er et veldig pro-Israelsk innlegg. Det er det sannhet i, men det gjør det ikke mindre viktig. Uansett hvilken side man heier på i en konflikt, så er det viktig at det man mener stemmer sånn noenlunde overens med virkeligheten. At Europa syntes synd på jødene og ønsket å hjelpe dem uavhengig av konsekvensene er jo faktisk en del av grunnen til at denne konflikten ble såpass ille som den har blitt. Å gjøre samme feilen bare i motsatt retning kommer virkelig ikke til å gjøre midt-østen til et bedre sted for folk flest.
Det Israelske militæret I Hebron endte jeg opp med å bli tå…

Best places to hang out

Best spots to hang out for a while Mostly everywhere on earth has it charm, however some places are also just plain better than others. This is my short list of favourite spots to hang out on this here earth.


Hualien Hualien is a slightly ugly and earthquaky city on the wild east coast of Taiwan. It's close to the gorgeous Taroka Gorge, which is why most people is visit. I however ended up coming back 3 times and spent over 4 weeks there in total. That doesn't sound that much, but as a backpacker doing nothing it's an eternity. So, what does Hualien have to offer?

Well, Taiwan is famous for it's variety of tea and soft-drinks, with excellent stalls pretty much everywhere. In Hualien the native Taiwanese influence has resulted in a mix of chinese tea and native fruitdrinks that is just jaw-droppingly delicious. The wintermelon-tea in Hualien, and in Hualien only, is so delicious I can't think of any drink that is even comparable. Other than that, the city is managa…

Sekulær kristen

I både multikulturelle og strengt religiøse land får jeg ofte spørsmålet om jeg er kristen. Som regel svarer jeg 'ja' på dette spørsmålet. Det er selvfølgelig regelrett løgn, men føles fortsatt riktig fordi det forteller hvor i verden jeg hører hjemme. Av samme grunn, å svare 'nei' fører som regel til en lang rekke genuint vanskelige spørsmål om religion og identitet, som virkelig ikke er lette om personen du prater med kan rundt 20 engelske ord.

I Europa, hvor vi har hatt nasjonalstaten som det bærende elementet, har det lenge vært nok å fortelle noen hvor man er fra. Utifra det kan man vite hva slags oppførsel man kan forvente og hva man skal forholde seg til. Det er bra, fordi det er faktisk ganske praktisk å vite om 'vi møtes klokka 10.00' betyr 'vi møtes nøyaktig klokka 10.00 og kommer du 2 minutter for sent blir jeg fornærmet' eller 'vi møtes en gang mellom 09.55 og 10.15, vi ringes om vi blir mer forsinket, men det er ingen big deal'.

Etter…