Gå til hovedinnhold

Vi mordere?


Nå er det over tre år siden Norge valgte å gå til angrep på Libya, og vår daværende statsleder er nå blitt sjef for NATO. Jeg lurer på om vi noensinne kommer til å reflektere skikkelig over at landet som av prinsipp nekter å utlevere terrorister, barnemordere, pedofile og verre til land hvor de risikerer dødsstraff valgte å drepe en hel haug mennesker?


Norge gikk sammen flere andre land til angrep på Libya mars 2011. Det er dessverre hemmelig hvor mange mennesker vi drepte der, men vi vet at vi slapp 588 bomber. Vi vet også at vi angrep flere av de tyngste målene, inkludert militærleire og kommandosenter. Antar vi mellom 3000 og 4000 mennesker drept,  betyr dette at over 8000 barn mistet en far fordi en nordmann drepte han. Her hjemme skryter vi selvfølgelig av hvor få sivile vi drepte, muligens ingen, og hvor effektiv strategien om å ta ut forsyningslinjene var.

Jeg tror ikke det gjør spesielt stor forskjell for lastebilsjåføren som kjørte mat til nærmeste militærleir. Død er han uansett, menneske var han definitivt. Kona og barna har det nok ikke spesielt bra de heller.


Norge gikk til angrep på Libya på bakgrunn av FN resolusjon 1973. Den tillot luftangrep for å beskytte sivile, og ba alle partene i konflikten legge ned våpnene (les wikipedia her; særlig Brasils og Indias motforestillinger). Det er allerede veldokumentert av Brennpunkt på NRK (her) hvor langt utenfor denne resolusjonen vi gikk i selve krigføringen. Vi også vet den Afrikanske Union fremforhandlet et fredsforslag som Ghadaffi tilsynelatende godtok. I særdeles skarp motsetning til Assad i Syria åpnet dermed Ghadaffi for forhandlinger.

Vi i vesten var raske til å avfeie forslaget som urealistisk. Opprørene i Libya avslo forslaget, vel vitende om at de hadde vestens militærmakt bak dem uansett. Så, med henvisning til en FN-resolusjon som ba om øyeblikkelig våpenhvile bombet vi istykker parten som var villig til å diskutere fred. Om diplomati-sporet kunne ført til en våpenhvile og en konstruktiv fremtid for Libya kommer vi aldri til å få vite. Vi prøvde ikke en gang. Under påskuddet av å beskytte sivile fortsatte vi angrepet uten noen som helst form for forsøk på dialog med styresmaktene i Libya.


I skarp motsetning til mange her i Norge er jeg dog selv ikke nødvendigvis imot å drepe mennesker. Hvis at vi drepte 3000-4000 Libyere hadde vært det som trengtes for å skape en bedre framtid forLibya hadde jeg vært for dette. At vi drepte mennesker unødvendig er vondt nok, men hva som har
skjedd med livene til de er igjen er vondere. Flere billioner mennesker bor nemlig i diktatur eller
diktatur-lignende stater for øyeblikket. Som alle andre mennesker drar de på jobb, tar seg av barn og
familie og nyter de nære tingene i livet. Selvfølgelig er det dumt å ikke kunne skrive avisinnlegg,
men det også viktig å kunne dra på jobb uten at det er spesielt sannsynlig at man blir voldtatt, ranet
eller drept.


For øyeblikket er Libya mer eller mindre statsløst, og sannsynligvis i ferd med å ta skrittet over til å bli en såkalt failed state (god, men tung sak fra Assosiated Press her, mer lettleselig blogginnlegg her). Etter at opprørstyrkene, uten felles ideologi, identitet eller mål, vant har ingen fraksjoner klart å ta makten.

Det var ikke gitt at dette ville skje, men det var heller ikke spesielt forbausendes. I praksis styres mesteparten av Libya av lokale militser som gjør som de vil. Nøyaktig hvor ille det er er vanskelig å si, for det finnes knapt journalister i Libya for øyeblikket. Det er for farlig. Jeg håper situasjonen ikke er blitt like ille som den var i Afghanistan før Taliban tok over enda, men det er tegn som tyder på at det er den veien det går. Det virker også som det er særdeles lite vi kan gjøre med det.

Selv om vi burde skamme oss over hva vi gjorde i Libya, så blir jeg mer og mer foruroliget av mangelen på debatt her hjemme. Dette er den desidert største skampletten på norsk utenrikspolitikk noensinne, og vi prater ikke om det. Det burde vi.

Jeg skammer meg nemlig over å være norsk nå. Det er ikke en følelse jeg liker.      

Populære innlegg fra denne bloggen

Israel og Palestina

Jeg har virkelig likt å komme tilbake til Israel og Palestina. Det er over 10 år siden jeg var her sist, og mye har forandret seg. Det som derimot ikke har forandret seg er hvor mye rart som skrives om Israel og Palestina hjemme. Dette er et blogginnlegg som handler litt om det. For ordens skyld, dette er ikke et innlegg som forsøker å gi et helhetlig og balansert bilde av konflikten.

Mange vil kanskje synes dette er et veldig pro-Israelsk innlegg. Det er det sannhet i, men det gjør det ikke mindre viktig. Uansett hvilken side man heier på i en konflikt, så er det viktig at det man mener stemmer sånn noenlunde overens med virkeligheten. At Europa syntes synd på jødene og ønsket å hjelpe dem uavhengig av konsekvensene er jo faktisk en del av grunnen til at denne konflikten ble såpass ille som den har blitt. Å gjøre samme feilen bare i motsatt retning kommer virkelig ikke til å gjøre midt-østen til et bedre sted for folk flest.
Det Israelske militæret I Hebron endte jeg opp med å bli tå…

Best places to hang out

Best spots to hang out for a while Mostly everywhere on earth has it charm, however some places are also just plain better than others. This is my short list of favourite spots to hang out on this here earth.


Hualien Hualien is a slightly ugly and earthquaky city on the wild east coast of Taiwan. It's close to the gorgeous Taroka Gorge, which is why most people is visit. I however ended up coming back 3 times and spent over 4 weeks there in total. That doesn't sound that much, but as a backpacker doing nothing it's an eternity. So, what does Hualien have to offer?

Well, Taiwan is famous for it's variety of tea and soft-drinks, with excellent stalls pretty much everywhere. In Hualien the native Taiwanese influence has resulted in a mix of chinese tea and native fruitdrinks that is just jaw-droppingly delicious. The wintermelon-tea in Hualien, and in Hualien only, is so delicious I can't think of any drink that is even comparable. Other than that, the city is managa…

Best food in the world

I little while ago I was accused of being a foodie. At first I thought that was a bit ridicilous, as I'll happily eat at McDonalds, gorge on sweet stuff by the galleons and couldn't care less about what the name of my cow was. However, the accusation does have some merits, as I certainly care more about food nowadays. To prove it, here's my list of recommended foods.

One word of warning though. The pictures are mostly illegally borrowed from the internet, and were the closest I could find to the meals I had.

10. Mongolian Meat Soup Without Meat  I had this soup in Zamiin-Hud, which is a dusty, grimy Mongolian bordertown next to China. It's a somewhat deserted town, with two cafes serving microwaved stuff and this one local place where all the mongolians ate (here, right at the north corner of the parking lot).

To say my expectations were low would be a gross understatement. The cafe barely had furniture, the staff had that thousand mile stare and didn't bat an eye w…